>> KOLOFON FORLAG AS
  Bygdøy Allé 21
0262 Oslo
Telefon: 22 82 51 00
Telefaks: 22 82 51 01
E-post: post@kolofon.no
 
Din handlekurv er tom
  Nettbutikk >> Skjønnlitteratur >> Romaner >> Den svarte renningen

Den svarte renningen

ISBN 978-82-300-1197-3

Berit  Sletnes
 

Berit Sletnes er en godt voksen kvinne som har arbeidet som spesiallærer.
Utdannet som formingslærer pluss to år ved Spesiallærer-Høgskolen.
Cand mag med fagene pedagogikk, psykologi og kunsthistorie.
Har malt litt, skrevet litt og lest mye aviser og bøker.
Er gift og har barn og barnebarn.




Her gjengis første kapittel:

Her er det idyllisk !
«Så opprinnelig og fredelig liksom.»
«Så mange fine hus, og så mange blomster … »

Slike setninger sa de ofte de som kjørte gjennom byen. De kunne kjøre ennå. Veien, den store nye veien var under bygging. Den skulle føre biltrafikken utenom, rundt hele byen i en stor bue og kringle seg inn i veinettet på begge sider. Men enda kjørte bilene igjennom Strandgata og Storgata, og turistene lo av navnet.

«Tenk Storgata, da!»
Fedrene i bilen giret om litt irritert, det tok tid dette.
Mødrene sa: «Gid, så koselig dere. Kan vi ikke stoppe litt her?»
Barna ville ha is og brus. For noen lokket bryggen og småbåthavnen også, og derfor var det mange som til å se seg om i den lille byen.

Det var i grunnen ikke mer enn to store gater og en forvirrende mengde små, i krok og slyng, men både trange og bratte … Storgata var lang, men smal, så smal at det var vanskelig å passere enkelte steder. Det ble da også snakket om å gjøre den til gå-gate. Selv om de fleste husene bare hadde to etasjer, ble det bare en trang liten himmel over, for husene sto tett, støttet seg til hverandre, mange steder pakket sammen til en lang vegg av hvit panel og vinduer. Og vinduene var virkelig smårutet over butikkvinduene, og her hang både gammeldags klokke og forgylt kringle ut fra små butikker.
I det smaleste huset, kilt en gang det var ledig plass, var «Modes, Alida Hermansens etterfølger» malt i bronsemaling på svart med skikkelige slynger og forsiringer.

De turistene som tok seg en spasertur gjennom Storgata, sukket henført og trodde at her ville de gjerne ha bodd, slått seg til ro, latt seg stresse ned. For enden av Storgata lå torget. Og det var et virkelig torg, stort, omkranset avhus på tre kanter og med fri sikt til småbyhavnen, som lå godt i le i en bukt, på den fjerde. Her var lindetrær og benker utenfor den ærverdige gamle Frølichgården, og det ble handlet med både blomster og grønnsaker og egg her. Selv en familiefar med mangfoldige kilometer reiseplan i hodet, kunne føle at livet var deilig når han satt på bryggekanten og renset reker og spyttet morellsteiner i sjøen etter tur mellom bodene på torget. Blikket kunne vandre utover bølgetoppene, ta inn holmer og skjær i den forrevne skjærgården, kunne falle til ro på selve horisontranden. I soleklare dager var overgangen mellom himmel og hav bare vibrerende, skimrende lys og så uendelig langt borte. Så ufattelig langt herfra til det som lå lengre borte, så lite til å begripe. Noen grøsset ørlite grann og flyttet blikket innover til holmene igjen og helt til småbåtene, båter med mennesker i eller båter godt fortøyd til bryggen.

At byen hadde beholdt dette gammeldagse preget, skyld­tes mest to ting. Først var det en slags doven treghet i selve byen. Den hadde slumret seg gjennom både funkis-periode og andre mer kortvarige epoker uten å la seg påvirke. Og så var det det, at det i den siste tiden hadde sittet en person på byarkitektens kontor som gikk turer og så og studerte bøker om stilhistorie og rett som det var tok telefon til riksanti­kvaren. Stadig hadde han vært ute i avisen og rost et hus som andre syntes bare var et skjærereir, og noen hadde etter hans mas fått lysende hvite små mesterverk ut av gamle hus etter en omgang med sparkel og malekost. Det var også han som hadde klart å forhindre et rådhus i seks etasjer betong.

I det siste hadde selv handelsstanden i byen følt at de hadde blitt belønnet for både dovenskap og måtehold og restaurering, for det var svært mange som slo seg ned på campingplasser like utenfor og handlet livlig i de gammelmodige butikkene i de små gatene. Det var som ingenting smakte så godt som boller rett fra en stor pose fra Sandbergs Hjemmebakeri, og både Hansen og Bakke satte fristende kasser med nypoteter og grønnsaker og frukt utenfor butikken for å lokke turistene inn og tjene gode penger på dem.

Strandgata slynget seg ned mot det store havet. Helt ned på bryggekanten gikk den. Byen hadde naturlig havn for ganske store båter. Om det ikke var like mye trafikk med passasjerer og last som før, fulgte det likevel noe eget med bryggen. Små stykkgodsbåter la ennå til og brakte med seg en forsiktig hentydning om at det var noe bortenfor denne byen. Det var som de hvisket til byens borgere om andre og større havnebyer og andre mennesker langt, langt borte på en helt annen måte enn radio og fjernsyn klarte å fortelle det. For når de små båtene la ut fra bryggen, åpnet de for fantasiens egne bilder. Noen trakk likeglad på skuldrene, det fikk nå være som det ville der ute, de levde nå sine gode liv her. Andre brattet seg i nakken når det hvisket til dem, ville helst ikke høre, det var så mye styggedom der ute. Å de visste nok, det var både havne­kneiper og gatejenter og ran og narkotika og det som verre var. Man fikk heller verne om sitt … Det hendte vel at en og annen satte seg på en av de glattslitte pålene, støttet hodet i hendene og bare så, åpnet for en kilende spennende uro inni seg, for lengsler, drømmer, nysgjerrighet. Det var få som turte la drøm og undring vokse seg stor. Lengsler kunne bli store og så fikk en så lett en slags dårlig samvittighet for dem. Her som en hadde det så godt! Så reiste de og dro pusten dypt inn og rettet og skaket litt på seg og gikk inn til husene igjen. Husene lå trygge i sine hager. Velstelte hager var det. Enten var det bare en ørliten firkant med et lavt hvitt stakitt rundt eller en større villahage med kjøkkenhage og frukttrær, så hadde de alle roser, både opp mot vegg og i bed på plenen og kantblomster og grusganger. Turistene kunne ikke se seg mett på disse hagene, og bryggen, bare lukten her var jo så sjarmerende. Tenk om en kunne få oppleve en god gammeldags bryggedans med trekkspill og det hele.

Men det var sjelden bryggedans nå. Passet ikke inn i tiden. Det ble bare bråk med høytalere og slik musikk ungdommen ville ha nå, og så fulgte det fyll og annen elendighet med. Men turistene måtte nå kose seg i campingvognene eller teltene sine og ta seg en svingom på kafeteriaen på campingplassen som arrangerte diskotek to ganger i uken.

Eldre folk husket andre tider, den gang Marius spilte til dans. Han som kunne sitte på en fiskekasse og dra opp både vals og polka og tango uten en gang å tenke seg om i mellom, så folk nesten danset pusten av seg. Marius som kunne bytte til munnspill og lokke dem inn i en deilig sentimental stemning når de tok en pause i dansen, og gamle kjærlighetsviser og balladet strømmet ut fra det uanselige vesle instrumentet som Marius alltid hadde i lommen. En og annen av byens koner kunne ennå huske at de liksom våknet opp til toner som var både innsmigrende og skjærende etter et stjålent kyss. Kvinner er rare slik. De kan degge for slike minner i årevis, gjerrig beskytte minnet av selve stemningen selv om han de hadde smøget seg vekk fra den gangen, for lengst var ute av deres liv, flyttet, pent og pyntelig gift med en annen, kanskje død for lengst.

Og mannfolkene hadde vel også sine hemmelige øyer i hukommelse, men snakket de om noe seg imellom, var det heller om blanke flasker som gikk rundt i gutteflokken bak kassestablene og innviet dem grundig og dypt hemmelig i den voksne verden. De modigste kunne også by Marius en tår, og de husket at han tok imot og spilte videre … Han spilte ikke så mye etter at han giftet seg, men av og til dukket han opp med munnspill og trekkspill selv så sent som da døtrene, Elisabeth og Maria begynte å gå på dans etter konfirmasjonen. De gjemte seg midt i jenteflokken og skjulte iherdig at de også var litt stolte av ham.

Mange i byen savnet Marius selv om de ikke savnet bryggedansen lenger. Enda kunne noen si: «Han ble nå noen rent for tidlig borte, han Marius.»


 

 
   
 Skriv ut 
Pris:250  Antall:  
 
52 av 88
Motta nyheter om Kolofon?
skriv din e-mail her:
 
Pressen skriver :
Haiku om fjell
Gjennom den tradisjonelle japanske diktforma haiku, fylgjer vi fjella gjennom livet eller livet gjennom fjella. 
Grunnlov og frihet
Er grunnlov og frihet turtelduer eller erkefiender? Historien om 1814 og den frihetsgivende grunnlovsakten er velkjent.
Relaterte artikler:
Barrierene
Morgonbryggan
I Håkon Jarls dager
Spor i sand
Tommy
For ingen gjelder det å være
Det fjortende ledd
Min venn utlendingen
Slåttekaren
eplehagen.com
Pent brukt kvinne
"De fremmede rom"
Afrikansk rapsodi
Vår ære og vår jakt
Min ondskapsfulle tante Brenna
The Leopard Man
Bak den røde tåken (Bok 1)
Bak den røde tåken (Bok 2)
Skritter ikke, men stormer udødelig frem
Kneler
Borgheims Akropolis
Den svarte kongen
Soldans
Det blå rommet
11.9=2
DU
Overgriperen?
Testamentets krav
Jenny og vi andre
Raddis!
Du vet for mye
Gardeoberst Gyversen
Skoleeksempel
Rise up, Mary B!
Tiger i bagasjen
Don Viagras meritter
Loffedagbøkene.
Kvinnen fra Moster
Kjærlighetens nåler
Dagny og Dan
Førstereisgutten
Lengsel, Lyst og Desperasjon
I dødsskyggens dal
Ikke av denne verden
Børre
Tapt barndom
Litt normal galskap
Anines terapi
Hvileløs vandring
TV-manuskriptet
Landsbyen
Kåre
Avdukingen
Bønnhørt
Gløden lever
BENT
Russisk pasjon
"Du er en drittsekk, lærer!"
De blå fjellene
Såg det ikkje
Ved soloppgang
Uteseileren
Genikoden i glasshuset
Kvantespranget
Pilspissene
Gutten Imir
Etter freden
Audiens 2012
Prøvetid
Jennys mamma
Synden
Den som har elsket en hulder
Inkognito
Begjæret, Ondskapen og den hellige ånd
Tvillingene
Pianisten
Når solen går ned over Gran Canaria
Følg pengene
Havets folk
Til kompost kan du bli
Ingenting blir borte
Perleøyene
Sjøormen fanget i natt
Men barna dine får du aldri
MOIRA
Englemakersken
Den svenske fiskeskipperens død
Pålogging til vår nettbutikk:
Brukernavn/
E-post
Passord:
Bli Kolofon kunde   
har du glemt ditt passord?
trykk her
Forsiden | Nettbutikk | Kontakt

© Copyright 2006 Kolofon, Utviklet av Assist2net.no.

Søk Forsiden Forsiden Søk Send Mail Sidekart